Det er høst, det er så og si første gang jeg er på telttur siden 80-tallet, det er 10 stykker av oss og det er natt. I lavvoen ligger vi side om side. Noen la seg allerede en time etter det ble mørkt, mens vi andre fortalte historier, vitser og prøvde oss på å synge nesten helt til midnatt.
Jeg er redd for edderkopper, spøkelser og mørket - og jeg har sett Blair Witch Project.
Jeg finner soveposen min, klynger meg til det lille lyset fra lommelykta og kryper (med én ledig hånd) inn i posen som skal holde verden ute noen stakkars timer. Vel nede på luftmadrassen oppdages det at jeg ligger for nært lavvo-duken, og dermed må jeg, fortsatt med en hånd rundt lyset, knote meg opp igjen, dytte madrassen nærmere midten og legge meg ned igjen uten å lage for mye bråk. Dømt til å mislykkes, altså.
Men jeg får det da til på et vis...
Så ligger jeg der og merker at drikken som kom inn i stad, må ut nå. Do-treet er 100 meter ut i mørket, forbi to falne trær og under mange som ikke har falt. I følge Discovery Channel er natten tiden for rovdyrene, så jeg bestemmer meg for å vente til i morgen - det burde jo gå lett...?
Så begynner lydene.
Etter å ha filtrert bort snorking og pusting fra de andre i lavvoen gjenstår det et sett med lyder jeg ikke er vandt til. Det høres ut som en blanding av knurring og kattemaling. Det er rett utenfor plastduken og den går ikke noen steder. I bakgrunnen hører jeg bølgene mot stranda, men knurremalingen er gjennomtrengende. Så vispes det på duken. Det høres ut som noen tar hånda og stryker på duken. Fram og tilbake, visj og vusj, visj, vusj.
Noe rører seg.
Jeg hørte det i gresset, helt tydelig. Var det en labb? En pote? En hov? Så kommer den fantastiske fantasien min i sitt rette element og bilder av ulver, bjørner og mannevonde elger kommer på netthinna mi. National Geographic sine programmer om "How did they survive?" flyr gjennom hodet og alle lydene blir med ett varsler om nær forestående fare. Pulsen min stiger og mistanken blir bekreftet.
Glidelåsen til lavvoen går opp.
Utenfor høres et skikkelig basketak. Kvister blir trampet på og drept. Noe(n) grynter. Trampingen fortsetter lenge, før glidelåsen til lavvoen atter en gang høres. Noe er i teltet, noe roter med noen andre sin sovepose - og jeg ser ikke hva det er.
Det blir stille igjen.
Så hører jeg brummingen, knurringen, malingen igjen. Den er der fortsatt, som et lite helikopter eller en megasvær bille - garantert ute etter meg. De kan lukte frykten min. Svisj, svusj, svisj, svusj. Bølgelydene minner meg på at jeg må virkelig på do (hvorfor drakk jeg så mye?), men jeg er jo fortsatt mørkeredd og lydene hjalp liksom ikke på det.
"Shh... Det går bra"
Typen min vet jeg ikke liker det her og han holder rundt soveposen min. Snille typen. Han varmer litt, men jeg fryser ennå. Får ikke helt til å snurpe igjen alt i toppen, så kaldlufta kommer smygende inn over skuldrene mine. Han prøver å varme meg, men det hjelper ikke.
6 timer senere.
Det kjennes ut som jeg ikke har sovet noe, kroppen verker, nesa er nummen og nå må jeg virkelig på do. Endelig ble det lyst igjen. Jeg hutrer på meg ytterbuksa og en ekstra genser og hopper bortover til do-treet. Alt går unna kjempefort og jeg hopper tilbake for å vaske henda i isende kaldt vann. Inne i lavvoen venter typen min og han vet råd: bruke soveposene som liggeunderlag og dyne og varme hverandre direkte (gjennom ullundertøy, selvfølgelig. Hva tror du om meg?). 4 timer senere våkner vi og er varme og gode.
Så sov jeg endelig godt allikevel.
Brummingen viste seg å være trådene til lavvoen som vibrerte i vinden, visj og vusjingen var de løse trådene sin dans og det forferdelige monsteret som bråkte utenfor teltet var Kenneth som så at bålet ikke var helt slokt. Så han slokka det. Hardt.
Alt i alt en trivelig tur, men jeg synes fantasien min finner opp litt vel mye for tiden.
