Praksis på en ungdomsskole

Foran eleven står det et trommesett. Basstromma skal si bom, bom, bom, bom. Skarptromma skal si klakk, klakk, klakk, klakk. Og tilsammen skal det bli bom klakk, bom klakk, bom klakk, bom klakk. Den delen er lett, synes eleven, og hiver seg utpå i høyt tempo. Rytmen går og det høres ut som en ordentlig rocke-rytme.

Så er det Hi-haten sin tur. Den skal si tysjte tysjte, tysjte tysjte, tysjte tysjte, tysjte tysjte. Og den skal gå samtidig som bass- og skarptromma. "Det går ikke!" sier eleven. "Joda, snart så" sier jeg.

Eleven prøver og møter latter. Han ler med og prøver igjen. Det hørtes ikke helt ut som det skal gjøre, men han gir ikke opp med det første. De andre sitter rundt og ser på, og skjuler usikkerheten sin ved å le av han som er i ilden.

"Ta det rolig," sier jeg. "Start med hi-haten og basstromma". Eleven prøver, sakte først. Han får til og er overrasket over at høyrearmen og høyrefoten kan samarbeide så bra. Han våger seg til et nervøst smil. "Så slenger du på skarptromma." Han snubler først og har lyst til å gi stikkene videre til nestemann, men går med på å prøve en gang til.

Han starter med den trygge basstromma og legger på hi-haten etter noen slag. Han gliser litt, men gliset går straks over i konsentrasjon for nå er det skarptromma og venstrearmen som gjelder. Plutselig kommer et slag, og et til. Og enda et. Så er han i gang; han groover.

Bomsjte klakksjte, bomsjte klakksjte, bomsjte klakksjte, bomsjte klakksjte.

De andre har sluttet å smile, og sitter og måper over klassekameratens skillz på trommesettet.
"Flott!" sier jeg. Applaus fra de andre elevene og en tydelig stolt 14-åring setter seg tilbake langs veggen.

"Neste!"