Roser er røde, fioler er blå
Lissi bryr seg ikke, for hun ser bare det grå.
Lissi bryr seg ikke, for hun ser bare det grå.
Dette er Lissi. På bildet er hun ca 13 år gammel og fortsatt sprek. Hun er en gammeldachs og verdens desidert artigste og rareste hund. For tiden bor hun hos mamma og hjelper henne med å gå turer og komme seg opp om morran, noe som er ganske greit for det er slitsomt å være syk.
Lissi er ca en meter lang og når hun står på bakbeina rekker hun nesten helt opp til hånda mi med snuten. Evig valp, altså. Også elsker hun å leke med ting som slutter med -ball: tennisball, snøball, fotball, "flaskeball" osv. Kan det kastes og får det plass i munnen, da er det veldig gøy. Om vinteren pleier grantrærne på hytta å kaste snøballer til henne, hun blir alltid litt furt når de hele tiden bommer...
Hun er en hund med et langt liv bak seg: kreft, ryggproblemer, grå stær, bitt av andre hunder, mild seperasjonsangst, eventyrlysten og har hatt sine runder med dårlig mage. Hun har altså hatt alle familiesykdommene så langt. Og hun er virkelig en del av familien for meg. Jeg kaller henne av og til min slags lillesøster fordi jeg er så innmari glad i henne og personligheten hennes. Hvem andre kan komme unna med å sovne i skittentøyskurven og våkne for å se på meg med et blikk som best kan beskrives som "Hva? JEG har da ikke gjort noe, har jeg?"
Lissi er ca en meter lang og når hun står på bakbeina rekker hun nesten helt opp til hånda mi med snuten. Evig valp, altså. Også elsker hun å leke med ting som slutter med -ball: tennisball, snøball, fotball, "flaskeball" osv. Kan det kastes og får det plass i munnen, da er det veldig gøy. Om vinteren pleier grantrærne på hytta å kaste snøballer til henne, hun blir alltid litt furt når de hele tiden bommer...
Hun er en hund med et langt liv bak seg: kreft, ryggproblemer, grå stær, bitt av andre hunder, mild seperasjonsangst, eventyrlysten og har hatt sine runder med dårlig mage. Hun har altså hatt alle familiesykdommene så langt. Og hun er virkelig en del av familien for meg. Jeg kaller henne av og til min slags lillesøster fordi jeg er så innmari glad i henne og personligheten hennes. Hvem andre kan komme unna med å sovne i skittentøyskurven og våkne for å se på meg med et blikk som best kan beskrives som "Hva? JEG har da ikke gjort noe, har jeg?"
Nå vet du hvem Lissi er: den beste hunden noensinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar